Gratulerer med årets pris for Internasjonale Elverumsing til Marie Theisen og Elverumsskolen. Gratulerer med 40-årsjubileet til Namibiaforeninga!

Og takk til folk i Elverum som tar tak, viser vei for rett og rettferd, og sier «Sløyf rasismen». Det er fantastisk hvordan engasjementet er tent. Det minner meg om det som skjedde gjennom arbeidet i Namibiaforeninga, at en side ved side, og med glede og glød står opp for rettferdighet.

Bjørn Eidsvåg har en sang der det står:
Vi vil danse for fred og rettferd i lag, ja danse til siste slag
Lailailalilai lalilai
De kan si vi er dumme, si vi er sprø, men vi vil nå dansen trø
Lailailalilai lalilai

For meg som flyttet til Elverum i 1982, var det spennende, lærerikt, utviklende og morsomt å bli kjent med og bli en del av det internasjonale arbeidet her. Ikke minst husker jeg hvordan det var dans i gatene da Desmond Tutu var her da han skulle få Nobels fredspris.
Det er viktig at vi fortsatt og hver eneste dag holder fast på alle menneskers likeverd og sier: Ja til menneskeverd, nei til rasisme!

Hvem er du? Hvem er jeg?
Et menneske er ikke noe vi først og fremst ser på i kikkert, på avstand, ser på bilder, leser om, hører om …
Vi kan stanse opp og spørre: Hva er det viktigste for deg i livet ditt? Ved å kjenne våre egne innerste drømmer og håp for våre liv, kan vi ane noe om andre. Vi kan anta hva andre trenger av oss. Det samme som vi trenger av dem, som for eksempel: At noen ser, bryr seg, ikke overser meg om jeg skulle komme i nød, at jeg ikke blir forlatt.
Filosofen Emmanuel Levinas setter «Den andre» i sentrum. «Den annens ansikt» viser meningen og retningen jeg skal orientere meg i: Ansiktet påtvinger seg uten at jeg kan forholde meg døv til dets påkallelse eller glemme det. Levinas sier at det er i møte med dette at vi blir moralske personer. Det handler om å se den andre som menneske.
Vi trenger å løfte fram humanitet og verdighet. Det handler om å bry seg og ikke være likegyldig.

Eli Wiesel sa:
Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, men likegyldigheten.
Likegyldigheten er en fiende av humanitet og det inviterer raskt til rasisme!

Nestekjærlighetens grunnfortelling
Nestekjærlighetens grunnfortelling i vår kristen- humanistiske kultur er fortellingen om den barmhjertige samaritan. Om han som falt blant røvere på veien mellom Jerusalem og Jeriko. Jeg leser et utdrag slik det står i Lukas 10:
En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. 32 Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. 34 Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham.
Denne fortellingen har vært en mektig impuls heilt fra Jesu tid til å gjøre godt mot andre. Vi kan også si at den handler om menneskelivets grunnvilkår. At det er slik at vi alle innimellom trenger hjelp og omsorg, livet er og kan være skjørt.

22. juli 2011
Jeg vil peke på det vi opplevde i etterkant av 22. juli. Som fellesskap løftet vi fram de gode verdiene. På torg, i kirker, moskeer, synagoger og samfunnshus var vi tydelige på at vi står sammen, om menneskeverdet.
Utfordringa er å la dette få følger for i dag og i morgen og dagen etter det. Jeg tenker ikke minst på asylpolitikken og ikke minst med hensyn til flyktningbarna slik som på Lesbos, de som var i den tidligere Morialeiren. Og jeg spør:

• Skal vi fortsette å snakke om flyktninger som et problem? Eller skal vi se og snakke om flyktningene som mennesker?

På bispedømmekontoret har vi ei lita dukkesang. Den hadde biskop Rose med seg da hun kom som et lite flyktningbarn. Den står der som en påminnelse om hva ethvert lite flyktningbarn har i seg muligheter.
Etter 22. juli laget Nico Wideberg et minnesmerke. Det viser mennesker i alle himmelretninger, øst og vest, nord og syd. Det signaliserer det universelle; at vi på tvers av landegrenser, kjønn, etnisitet, religion og livssyn er bundet sammen i det å være mennesker.
Minnesmerket minner oss på betydninga av å løfte fram menneskeverdet og si nei til rasisme. Ja, til å være årvåken i møte med egne og andres holdninger i det daglige og til å si ifra når noen tillater seg språkbruk og holdninger som nedskriver og krenker andre.

Gør inte skillnad på människor og iboende verdighet
For et par år siden besøke jeg min daværende kollega i Stockholm, Eva Brunne. Hun har hentet sitt valgspråkåk fra Jakobs brev i Bibelen (Jakob 2,1) og jeg fikk et lite frokostbrett med meg der det står:
Går inte skillnad på människor.
Det fører meg over til uttrykket” iboende verdighet” som vi ifølge filosofen Tore Frost for første gang finner i Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948). Norge som stat har skrevet under på erklæringen og den er slik et grunnlag i vårt verdisystem.
Menneskerettighetene er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.
Verdighet kan sees som både objektiv og subjektiv. Høgskolen i Oslo og Akershus, OsloMet skriver slik om dette på sine heimesider: «Den objektive verdighet er en iboende verdighet vi har i kraft av å være menneske. Den subjektive verdigheten er den enkeltes opplevelse av sin verdighet.»
Den iboende objektive verdighet har vi fordi vi er. Den subjektive verdigheten, din og min egen opplevelse av vår verdighet har vi alle ansvar for å gi til hverandre, og til oss selv og til å løfte fram offentlig. La oss høre fra de to første artiklene i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter:
Artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.»
Artikkel 2: «Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. ……»
Det er også relevant å trekke frem artikkel 18, som sier: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin tro.»

Litt om ytringsfrihet
Den norske ytringsfriheten og samfunnsdebatten er grunnleggende for vårt samfunnsliv. Kritikk, til og med særs krass kritikk er lov. Men ytringsfriheten skal ikke misbrukes til å spre rasisme, hat og trusler slik for eksempel SIAN (Stopp islamiseringa av Norge) gjør.
Rasisme er ei gift som stadig sniker seg innpå oss og lurer oss til å finne syndebukker.

Elverum og regionen har stolt historie
Her i Elverum har en ei historie å være stolt av med engasjement og aktivitet mot apartheid og for rettferdighet. Namibiaforeninga ble til som en folkebevegelse slik vi også har sett det i sommer med «Sløyf rasisme».
Dette klinger også sammen med det som skjedde da Brumunddal og regionen tok avstand fra Arne Myrdal og FMI (Folkebevegelsen mot innvandring). Det som skjedde da, har på ulike måter senere kommet til uttrykk i markeringer og demonstrasjoner for menneskeverd og likeverd og mot rasisme.
Dette er en tradisjon og en kultur å være stolt av og ta vare på.
Å ta avstand fra det som bryter ned likeverd og fellesskap, er en verdi som er godt etablert. Men engasjementet, viljen og motet til å si fra må tennes igjen og ivaretas.

Gjestfrihet
Det å være gjestfri, det å akseptere og ønske velkommen annerledeshet er en holdning og en dyd. Det åpner opp for sammen å skape et større «Vi» - med rom for samspill og diskusjoner om verdier og praksis, ja der vi til og med kan utfordre hverandre som likeverdige.
I kristen tro og tradisjon er nestekjærlighet noe som gjelder alle, uavhengig av ætter og slekter. I Guds navn sier vi ja til menneskeverd og likeverd. Det innebærer å si nei til all slags rasisme. Ja: «Sløyf rasismen»
Helt til slutt vil jeg lese diktet Nansen av Erik Bye.

NANSEN

Hvorfor
het han NANSEN
og ikke Hansen?

Hvorfor?

Forbasket med dette navnet
som stadig
liksom står der
over flammehavene
på slagmarkene ute,
over fange- og flyktningleirene,
over hungersnødens
grelle landskaper …

Hvorfor het han ikke Hansen?

Især nå
når allskens folk
klorer og krafser
på dørene her!
og forventer seg
et snev
av medmenneskelighet
her!
fordi noen har hørt
navnet
på denne mannen
som en gang skal ha levd
her!

Ja hvorfor het han
Nansen
og ikke Hansen?

Og hvorfor nøyde ikke
fyren seg med
å gå på ski?

Over Grønland?